Holde edru når sosialisering er en del av jobben din

2023 Forfatter: Sandra Cummings | [email protected]. Sist endret: 2023-11-27 15:16

James Brown

Redaktør og media-entreprenør, avsluttet han stimulantene mens han var på epicenteret av et enormt overbærende yrke

For mange mennesker er tungt drikking og narkotikabruk et profesjonelt no-go-område, men for meg var det ikke bare en del av jobben, det var et æresmerke. Først var jeg en musikkjournalist på NME og da begynte jeg hedonistens håndbok, loaded magasinet, den perfekte jobben for den alkoholholdige alkoholisten som ønsket å holde seg oppe hele natten, møte folk med gode historier og skrive om det.

Spritet begynte ikke bare den dagen jeg begynte å jobbe på NME 21 år gammel. Jeg hadde drukket siden mine sena tenåringer. Hopper øl Jeg gikk fra cider på teenage fester til vodka og tequila på veien med band til fin vin på restauranter med musikk PRs i tiden det tok mine venner å få en grad.

I Vegas med U2 for The Sunday Times Jeg drakk så mange skruetrekkere med Bono, min mageforing falt faktisk ut med alkoholholdig gastritt. Typisk av mitt syn på livet, jeg sluttet OJ, ikke vodkaen. På NME, drikke, ecstasy, fart og gress var utbredt blant forfatterne. På loaded, kokain og heroinbrukere befolket kontoret.

Dette overdrevne forbruket ble mer synlig og problematisk da jeg ble med i Savile Row-egnet voksen verden av GQ. Bemannet av velskolede mennesker med god oppførsel og flere barrelede navn, stod min alkoholisme ut som et hus i brann. Heldigvis tok leder av personell seg selv for å forsøke å redde farlige strays som meg selv, og etter en spektakulær dum hendelse da en champagneflaske knuste kontorsvinduet mitt og en bilrute under, foreslo hun at jeg skulle gå til boligrehabilitering.

Jeg ønsket velkommen dette, men slått boligsiden av den ned. Jeg trodde ikke at jeg kunne komme tilbake etter en måned unna og styre jobben med noen troverdighet eller innflytelse. Også jeg var ikke sikker på at jeg ville ha jobben da jeg kom ut. I stedet begynte jeg å se en avhengighetsrådgiver kalt Clive Meindl to ganger i uken.

Å gå til den første økten var skremmende. Jeg endte opp på feil sted og føltes som en skolebarn f ** king up. Jeg til slutt gjorde det i 30 minutter senere, men så savnet aldri en økt. De neste seks månedene følte at jeg fjernet lag av betongovertrøyer.

Jeg kom til å tenke på hans freelance rom i rehab sentre og private sykehus over London som trygge hus. Steder jeg kunne ærlig diskutere min forbruk nivåer, utløsere og følelser. Det var alt vi gjorde, snakk - ingen forelesninger eller leksjoner.

Jeg hadde fortsatt drukket, Clive hadde aldri bedt meg om det, og det var et skap fullt av selskapets chablis og champagne å tenke på. På slutten av hver dag ville det være drinker i styrerommet og som GQ redaktør Jeg var pålagt eller velkommen til å poppe inn. Jeg prøvde å begrense meg med en dagbok for drikke og et selvpålagt bruksmål, men det virket ikke. Jeg var maktløs over mitt inntak og bare bust gjennom det.

Så etter fem måneders rådgivning kom jeg inn i en kamp med en gadeforhandler i Amerika og deretter satt i en massiv rekkefølge med en fyr jeg visste hvem som var assosiert med Westies kriminelle gjeng. Heldigvis han aldri dukket opp og da jeg kom hjem, fortalte rådgiveren meg at jeg hørtes for meg selv. Han var flekk på. Hver dag kommer 16:00, full av lunsj, men fungerte, jeg ante ikke hvor jeg skulle ende opp 12 timer senere. Vanligvis et sted jeg ikke ønsket å være.

For første gang fortalte han meg at jeg var en alkoholiker og en narkoman, og beskrev hvor ille det kunne bli. Dette var mitt "øyeblikk av klarhet". Clive beskrev en potensiell fremtid for å "bunke ut" med en potensiell meny med alt fra død, fengsel, voldtekt, til å miste familien min, venner, status eller hus. (Jeg kjenner folk som har vært gjennom alt det nå.) Jeg visste da jeg ønsket å stoppe mer enn jeg ønsket å fortsette.

Jeg har aldri drukket eller brukt siden, men de første dagene og årene var usikre. "Du går en farlig stramme," sa Clive da jeg fortsatte å forholde seg til brukere og drivere. Jeg ville fortsatt leve livet mitt som jeg hadde, men ikke hengi seg. Jeg klarte det, men jeg vil ikke anbefale det. I senere år da kokain dukket opp, føltes det som en mobbing hadde gått inn i rommet. Jeg ville stille stille, men tidlig ville jeg forklare det.

Jeg klarte å holde seg ren, til de fleste vantro. Mange kunne ikke få hodet rundt det. En MD ville tilby meg øl til lunsj, som jeg aldri hadde drukket allikevel. F ** k vet hvorfor han gjorde det: tykk, ufølsom, prøver å teste meg …?

Fristelsen var overalt, off-lisenser skrek "BOOZE!" Jeg kom for å ringe til supermarkedets vinvei Dødedalen. Jeg kunne ikke sove om natten; store klumper dukket opp på tannkjøttet mitt da kroppen min avgifte. Det var utfordrende både følelsesmessig og fysisk.

Jeg lærte å si "Nei, det er bra, takk" og da folk utfordret det, sa jeg: "Jeg har bare ikke noe i dag." Jeg skjønte at jeg kunne komme igjennom en dag, jeg gjorde det bra. Jeg tok for å kjøre golfballer på et tett kjørespark i Kings Cross. Andre distraksjoner inneholdt å få massasje, kjøpe bånd på Richard James og spise Twirls.

I forrige uke sa en god venn: "Jeg ville ikke ha gitt deg 18 dager ren, ikke noe imot 18 år," men sannheten er at jeg bare ikke ville gjøre det mer. Jeg likte ikke hvordan det styrte livet mitt.Jeg var heldig å finne en annen livsstil.

Skrevet av James Brown, @jamesjamesbrown